Det er sant som det (nesten) står skrevet. Tar du pengepolitiske livsløgner fra små lands sentralbanker, tar du lykken fra dem med det samme.
Vi lever i en tid da små europeiske land får teste ut sin innbilte pengepolitiske selvstendighet. Norge, Danmark og Hellas har mer til felles enn vi liker å tro, men mer om det senere.
I morgen holder Sentralbanksjef Øystein Olsen en årstale uten å kunne vite om Euro-landene sprekker eller ei, Euro-landenes statsministre møtes jo samme dag. Den første årstale etter oljeprisens havari.
Oljekræsjet er ingen krise for Norge, men et omslag til nær evigvarende lavere økonomisk vekst.
I motsetning til forrige krise (1986) er det nå ingen jappetid å ta livet av. Den gang var spareraten kraftig negativ og boligprisene i sterk vekst. I fjor var det i kongeriket som helhet kun 2,3% boligprisvekst, med en unormalt høy sparerate i både husholdningene, og i fedrelandet som helhet.
Bankene er i dag sunne med lite fare for nye lammende tap. Norsk finansnæringens største trusler er heller manglende vekst og minimerte renter, enn mislighold og tap.
Uansett oljeprisfall, var det ventet at den økonomiske veksten i Norge ville gå ned, nær sagt av geologiske grunner.
Oljeinvesteringene nådde en topp i vinter, og var allerede for et par år tilbake antatt å innlede sitt systematiske fall en eller annen gang i år. I enn viss forstand er det bare det uunngåelige som skjedde. Allerede før oljeprisfallet varslet oljeselskapene kostnadskutt. Politikerne vernet Lofoten.
Ser en på arbeider gjort i andre sammenheng, var det allerede i 2013 ventet et systematisk fall i oljeinvesteringene frem til 2040. Et fall som skulle tilta i styrke etter 2020, da første fase av gigantfeltet Johan Sverdrup var ventet å ha kommet i drift.
Oljenæringen vil fortsatt sikre Norge store inntekter i mange år fremover, men både produksjon, sysselsetting og inntekter vil gradvis falle. Det som var Norges viktigste vekstmotor – aktiviteten innen energinæringene – blir fremover vår viktigste systematiske vekstbrems.
Som sagt ville dette ha skjedd, uansett om oljeprisen hadde forblitt nær 100 USD fatet, men det dramatiske oljeprisfallet mot slutten av fjoråret ga oss et raskere taktskifte enn de fleste hadde sett for seg.
Det er ikke så viktig å kutte renten mer med første. Norsk økonomi klarer seg rimelig godt, ikke minst takket være omleggingen av pengepolitikken mot slutten av fjoråret.
Neste år vil trolig nedgangen i oljeinvesteringene merkes bedre, samtidig som krona trolig stabiliseres på sterkere nivåer enn det vi opplever nå. 2016 vil være et år hvor man trenger ytterligere rentekutt fra Norges Bank hvis økonomien skal vokse nær normalt.
Viktigere er det at de langsiktige forventningene tas ned for:
– BNP-vekst
– Lønnsvekst
– Renter og kapitalavkastning
Det er bare den logiske konsekvens av at vi lever på et aldrende, ferdig utviklet kontinent, med høy gjeldsgrad og et kostnadsnivå som i global sammenheng gir oss en konkurranseulempe. Det blir aldri bygget noen flere bilfabrikker i Europa.
Aldri noe mere Wirtschaftswunder. Get a life!
Holder kronekursen seg stabil – og det har vi nylig lært er et stort hvis – er det heller ingen grunn til å tro noe annet enn at inflasjonen blir omlag ett prosentpoeng i årene fremover. Det samme som en kan vente for de øvrige 500 millioner europeere.
Inflasjonsmålet på 2,5 pst fortjener følgelig å dø. Ikke en stille død. Det bør ropes ut av sentralbanksjefen i morgen.
Du må være ganske provinsiell i din verdensanskuelse hvis du fortsetter å tro at Norge fremover kan holde 2,5 pst inflasjon uavhengig av prisveksten i resten av verden. Men slik står saken, inntil sentralbanksjefen går på podiet i morgen. Der har han mulighet til å rydde opp.
Det forunderlige er at arbeidsgiverne ikke tar et oppgjør med dette relativt høye målet. Våre naboland har en lønnsvekst på om lag 2 pst i året. Med mindre vi skulle være spesielt flinke til å øke vår produktivitet, noe denne ukes rapport fra produktivitetsutvalget (NOU nr. 1 2015) avkrefter, må vi ha noenlunde samme lønnsvekst som våre naboland for å berge våre konkurranseutsatte næringer.
Arbeidstagerne finner seg naturlig nok ikke i forventet nedgang i kjøpekraften. Så lenge et inflasjonsmål på 2,5 pst er premisset for lønnsoppgjørene, er det umulig for næringslivet å få samme kostnadsutvikling som i våre naboland.
Norge har sine særtrekk, og ja, vi er fortsatt unike i den forstand at vi skal innfase mere oljepenger, og ved at vi har en særegen oljesektor.
Men som nevnt vil vår tidligere så unike vekstmuskel – olja – fremover bli vår særegne brems. I den nye æra – med systematisk fallende oljeinvesteringer – vil oljebransjen vår bidra til at veksten i norsk økonomi blir mer lik det vi ser i våre naboland.
Norge er ikke alene om å ha overdreven tro på pengepolitisk selvstendighet.
I Sverige forsøkte man å holde særsvenske renter, men ble straffet med en sterk kronekurs. Nå er svenskerenta null, tilpasset nivåene i Frankfurt.
I Danmark foregår det i disse dager en fullstendig meningsløs kamp for å bevare den danske krone som egen valuta. En valuta som har vært knyttet til DEM/EURO i mer enn tretti år. Danskene kan like gjerne ta i bruk Euro, først som sist.
Kampen føres med negative renter i Nationalbanken til stor skade for dansk bankvesen, som nå betaler for å holde innskudd i sentralbanken. Finansnæringen destabiliseres ytterligere av virkningene på bankenes utlån. Danske husholdninger som allerede er verdens mest forgjeldede, tilbys nå nær rentefrie lån.
Hellas lider av enda mer utrerte selvbedrag, enn de små land i nord, der de tror de kan rette opp underskuddene sine med skattelette og utgiftsøkninger. En helt særegen matematikk som neppe EU aksepterer.
Grekerne er ille ute, og deres økonomiske politikk grenser til ren galskap, men egentlig er det bare en hissig variant av vrangforestillinger som rammer små land:
Troen på penge- og finanspolitisk selvstendighet i et integrert Europa. En religion som sentralbanksjefen bør ta et oppgjør med i morgen.