– Vi har ikke noe å frykte annet enn frykten selv! Deklamerte den nyvalgte president Franklin D. Roosevelt vinteren 1933.
Han forsøkte å vende den depressive stemningen blant arbeidsfolk og næringslivsledere til fornyet optimisme. Å live opp det John Maynard Keynes senere kalte den private sektors ‘ animal spirits’.
Presidentens tiltredelsestale var et fyrtårn i stummende mørke.
I dag kunne vi savne en ny FDR.
I Davos beklager økonomiprofessorene Gary Schiller og Kenneth Rogoff seg over manglende ‘animal spirits’. Det er kanskje nettopp nye BRØL fra samfunnets unge løver vi håper på i dag, der det ventes at Den Europeiske Sentralbank vil sprøyte inn likviditet i de skadeskutte europeiske økonomiene ved å kjøpe ulike lands statsobligasjoner, gjerne på den lokale sentralbanks regning.
Det kan gå bra og gi reformiveren fornyet styrke. Men det kan også virke som en narkose i alle de arbeidsgrupper og komitéer som arbeider frem nye forslag for å bedre europeernes konkurranseevne. Hvorfor skal vi endre livsstil når penger er gratis?
Noen vil argumentere for at ingenting haster. I år ventes tross alt Euro-landenes BNP å vokse med ganske normale halvannen prosent, godt hjulpet av lavere energipriser, en svakere valutakurs og rentekutt.
Det er imidlertid aldri enklere å forbedre seg enn når livet går som normalt. Mye verre er det å omstrukturere og kutte arbeidsplasser i tider hvor arbeidsledigheten stiger. Tider hvor folk allerede er nedtrykte, før omstillingene skal skje.
Derfor kan en nesten si at normalåret 2015 er EUs beste håp for en lykkelig reformering av foreldete og ineffektive arbeidsformer og markeder. Reformer som også må gå på bekostning av offentlige ansatte og pensjonister. Får ikke europeerne til noe nå, må en undres over om det i det hele tatt er mulig – uten anti-demokratiske ledere.
Max Weber, som tidligere var Bundesbank president, men som nå leder den sveitsiske storbanken UBS, kommenterte dagens tidsånd i går i Davos.
Kvantitative lettelser er vel og bra; jo mer desto bedre, men det løser ikke langsiktige problemer. Weber savner et mål for Europa. Hva vil folk?
Webers konklusjon var klar: Med mindre Sør-Europa er villig til å innføre den samme type reformer som Nord-Europa føler seg tvunget til, vil Euroen og EU gå i oppløsning. Det er bare ikke fornuftig at land som ønsker radikalt forskjellige samfunnsstrukturer deler samme valuta.
For ingen folkeslag er dette eksistensielle spørsmål viktigere enn for det greske. Til helgen er det parlamentsvalg hvor det ventes at det radikale Syriza vinner valget.
Det vil være synd om de eneste brølene vi hører i Europa i år er greske rop om mislighold av gjeldsforpliktelser.