Jakten på den svinnende avkastningen

Vel, så var ikke oljetønner noen unik vare.

Forrige ukes børsturbulens lærte investorer at verdensøkonomien fortsatt er preget av overkapasitet i de fleste bransjer, land og regioner. Den minste antydning til at sentralbankrentene økes i en verden med et overskudd av sparemidler, får børsene til å skjelve.

Mange av oss håpet på at oljesektoren var spesiell, (husker du Peak Oil?) men dessverre: Oljebransjen preges av den samme type disinflatoriske prosesser som så mange andre næringer kjennetegnes av.Prisen på biler, mobiltelefoner og fritidsutsyr er tendensielt fallende. Råolje bare føyer seg inn i denne rekken av varer og tjenester.

Vi blir alle sjokkert på hver vår måte. For min egen del har jeg lenge trodd på at om lag 90 USD for Brent Blend er et naturlig nivå, ETTER at boomen i Kina gir seg.
Selv er jeg mer overrasket over årsakene til fallet i oljeprisen, enn at den i skrivende stund står i 86 USD per fat Brent Blend spot.

Sjokk for noen, men kanskje egentlig ikke noe man burde bli svimeslått av. Oljeprisen har tross alt vært under 200 kroner per fat så sent som i 2002.

Hvorfor 90 USD? Denne pris er til å leve med for viktige oljeprodusenter som Gulf-statene og Russland. Det som sjokkerer undertegnede er at vi har fått en så svak pris allerede FØR Kina bremser opp.

Trolig er det en blanding av skuffende etterspørsel i Europa og økt tilbud av olje fra USA som endrer bildet for oljeprisen neste år, men altså ikke noe nytt fra Midtens Rike.

De betyr ikke at faren for kutt i kinesisk etterspørsel etter råolje er over.

Kinas yrkesbefolkning har siden 2012 falt med 2-3 millioner per år. Samtidig bygges det som aldri før; mange nyttige bygg, boliger som godtfolk har glede av, men også millioner av tomme boliger som står og samler støv.

Kina prøver å tilpasse økonomien til nye demografiske realiteter, ved å senke vekstambisjonene for den samlede økonomi. Viktigere er det at kineserne ønsker å endre dens sammensetning. Vekk fra energisløsende tungindustri, og unødige byggeprosjekter, til annen, gjerne tjenesteytende, virksomhet.

Denne ‘annen aktivitet’, blomstrende tjeneytende næringer mm, vil sikkert delvis kompensere for bortfallet av tungindustri, men det er dog vanskelig å tenke seg annet enn at overgangen fra en investeringsdrevet til en konsumledet økonomi innebærer en nedgang i det samlede energiforbruket.

I dag er kull og fornybare ressurser (inklusive atomanlegg) de viktigste energikildene til kineserne. Med andre ord er det ingen én til én sammenheng mellom fall i Kinas energibehov og redusert behov for råolje. Andre energikilder enn olje kan ta det meste av støyten.

Likevel er det vanskelig å tenke seg at oljeetterspørselen fra Kina ikke blir noe redusert NÅR Kinas vekst måtte bremse opp. Mange nye nøkkeltall fra Kina slippes i denne uke. Kanksje får vi her noen indikasjoner på om Kinas uunngåelige økonomiske nedgangstid nå nærmer seg?

Den senere tids fall i oljeprisen viser som nevnt bare at oljebransjen står i noenlunde samme situasjon som de fleste andre sykliske næringer. Når Kina måtte bremse, vil råvareprisene måtte falle – trolig også prisen på olje. Det nye i høst må være at vi ble bevisst nettopp på hvor syklisk oljebransjen fortsatt er.

Fremover kan vi ikke regne med at verdensøkonomien vil gjøre noe annet enn den har gjort i senere år, Moderat vekst, uten evne til å lukke produksjonsgapet. Verden vil fremdeles ha et overskudd av arbeidskraft. Nullrentepolitikken må fortsette i de fleste ledende OECD-økonomier i mange år fremover.

Investorer blir i så fall tvunget til å fortsette å jakte på avkastning. Jakte der de tror marginene er relativt trygge, og vekstmulighetene tilstede. Ok, så var ikke oljemarkedene immune mot global overkapasitet og overinvesteringer som nullrentepolitikken i ledende økonomier muliggjør. Men jakten på de øyer av høyrentabilitet som finnes i denne verden, den må fortsette.

Rause kredittmarkeder truer imidlertid alle slike gullkantede prosjekter med mulige overinvesteringer.

Man må med andre ord jakte på investeringsmuligheter i lite konjunkturfølsomme prosjekter. Prosjekter hvis avkastning ikke lar seg så lett ødelegge av konkurranse fra nye virksomheter.

Vi trodde oljenæringen var en slik stabil næring. Nå som det viste seg at vi tok feil, må vi som investorer jakte videre.