Da er vi her vi igjen.
Høsten 2013 skrev jeg bindsterke verk om hvordan Norges Bank var bundet på hender og føtter. Krona var for sterk til å muliggjøre en renteheving. Hensynet til valutakursen veide tyngre enn alle andre argumenter, eller faktorer, samlet.
Bang.
Kronekursen sto meg ikke bi. Den norske valuta falt kraftig tilbake, med det resultat at det åpnet seg et handlingsrom for en mer proaktiv pengepolitikk. Et handlingsrom som det ikke var behov for å ta i bruk. Til det var norsk økonomi for svak.
Men tidene forandrer seg. Nå er den supersterke krona på vei tilbake. Siver inn fjorden.
En markert styrking i august følges opp i morgentimene, denne første dag i september. Trolig vil krona fortsette å gå litt uavhengig av de norske nøkkeltall.
En valutakurs er kun en relativ størrelse. Det vi rentefolk gjerne sammenligner krona med er Euro, og sammenligningsgrunnlaget ser stadig verre ut.
Det er ingen vekst i europeisk økonomi, Ingen kredittvekst av betydning, ingen nedgang i skyhøy arbeidsledighet. Det eneste vekstområdet er i medlemslandenes statsgjeld.
I et heroisk forsøk på å få i gang noe som ligner på økonomisk vekst antas Den Europeiske Sentralbank (ESB) å kjøpe verdipapirer fra bankene for et ukjent beløp. Håpet er at kredittmarkedene tilføres ekstraordinære mengder likviditet, med en markert svekkelse av Euro-kursen som bivirkning.
Markedene forsøker å forutsi hvordan det vil gå.
Om ESB klarer å få ned Euro-kursen er vanskelig å vite, men bare forsøkene deres gjør det ganske risikofritt å vedde på at norske kroner ikke vil falle i verdi mot Euro den nærmeste tid. Et hyggelig veddemål. Du kan kjøpe norske kroner i troen på at ESB i hvert fall vil forsøke å svekke sin Euro, og gi deg en valutagevinst. I verste fall vinner du en rentedifferanse. Norske renter er som kjent omlag halvannen prosent høyere enn de tyske.
I dag er det vanskelig å se noen stor nedside ved å låne i Euro og kjøpe norske kroner på tallverdier for kursen på over 8.00.
Innenlands er det en viktig endring siden forrige kroneangrep. Oljeinvesteringene har begynt å falle. Et fall som trolig blir moderat, men som vil vare frem til 2020. Med mindre galskap preger finanspolitikken vår, vil det neppe bli noe innenlandsk behov for rentestigning heller i de nærmeste år.
Fem år frem i tid er trolig også det minimale det vil ta for å gjenopprette vekstevnen i Euro-landene. Behovet for upopulære strukturelle refomer i mange Euro-land er stort. Derfor er fem-års renten på tyske statsobligasjoner i skrivende stund kun 17 hundredeler (eller basispunkter).
Norges Bank skal snart legge frem en ny pengepolitisk rapport. Det skal bli artig å se om sentralbanken tar virkeligheten innover seg: Det står altfor dårlig til i europeisk økonomi til at Norge kan tenke på rentehevinger de neste fem år.