Som stor beundrer av Jens Stoltenberg, jeg tror aldri vi får en så begavet statsminister igjen, er det likevel greit å si at naturen må gå sin gang.
De færreste statsministere, eller partiledere for den saks skyld, sitter like lenge som han gjorde. Ingen statsadministrasjon, eller parti, har heller godt av å gjøre seg avhengig av èn person. Hans overgang til internasjonal politikk, og avgang som partileder, må sies å være naturlig, da mye av hans fokus i senere år var på internasjonale forhold. Erfarne statsledere, som har sittet lenge, blir jo gjerne brukt i internasjonale oppdrag. Morna Jens, og god tur til Brüssel.
Ikke bare når det gjelder personutskiftinger, men også når det gjelder de politiske agendaer er det på tide for Norge å komme videre. Dette er ikke kritikk mot noe som er gjort eller forsøkt. Fortida er hva den er, men ”The Times They Are-a Changing”. En ny æra hvor mange saker som ble frontet under hans regjeringstid enten har gått ut på dato, eller blitt mindre relevante med årene.
Uansett, her er mine tanker, om et knippe av områder som tåler litt nytenking:
Klimapolitikk. I de første år var klimaspørsmål viktig å reise og Norge kunne ha en viss effekt der vi sto fram som et foregangsland. I dag har vår rolle heldigvis falmet. Nå er det opp til de folkerike land, som i dag forstår problemene like godt som vi gjør, til å vise ansvar. Våre utslipp påvirker fint lite. Hvis ikke de store land agerer, med sin nye og delvis norskproduserte informasjon, må vi tenke nytt. Heller bruke noe mere midler på å forberede oss på å møte den uunngåelige katastrofe fremfor kun å forsøke å unngå den.
U-hjelpens tid svinner hen. Bill Gates sa forleden at ingen land vil kunne kalle seg fattige etter 2035. Det er ikke lenger så lett å se de langsiktige virkninger av at vi gir penger til et afrikansk kontinent hvor produksjonen dobles for hver nye generasjon som kommer til. Det er heller ikke åpenbart at vi bør prøve å rette opp feil og mangler i andre samfunn ved hjelp av pengeoverførsler. Vår rolle som rådgiver, konsulent om du vil, for afrikanske regjeringer blir trolig mindre effektiv når statsministerens personlige økonomi er avhengige av våre overførsler.
Mye av u-hjelpen i dag er vel egentlig et spørsmål om selvrealisering for nordmenn? Hjelpen gir oss utdannings- og reisemuligheter. Erfaringer med fremmede kulturer og spennende arbeidsoppgaver. Nordmenn blir bedre ledere, mer erfarne konsulenter og får et rikere personlig liv av statens innsats.
U-hjelp må vi fortsette å gi. Mange nordmenn ville bli arbeidsledige og/eller ulykkelige hvis u-hjelpen ble stoppet. Norge har betydelige internasjonale forpliktelser. Dessuten er det nå en rekke regimer som har gjort seg helt avhengige av norske gaver. Det vil ta mange år før de kan stå på egne ben.
Vi kan gjerne fortsette med å gi gaver, men det er vel så mye for å hjelpe oss selv, som for mottagernes skyld. Jeg ble lei meg da vår lokale skole i rike Bærum kuttet ut sin gambiske vennskapsskole. Ikke fordi det var synd på gambierne, men på de barna fra vår millionærgetto, som kunne lært mye av å brevveksle med, og sende penger til, gambiske jevnaldrende.
Asylpolitikken har også sine sider. Jens gjorde seg til talsmann for høye skatter da han sa at sykepleiere ikke kom opp av rør i Nordsjøen. Poenget hans var at vi må holde innenlandsk etterspørsel nede, gjerne ved hjelp av skatter, for å sikre at barnevern, sykehus og aldershjem klarer å lokke til seg, og beholde, dyktig fagpersonale. Dessverre trekker asylantene på denne type ressurser, noe velmenende idealister lenge har tiet om. Noen asylanter må vi ta inn, også til glede for den oppvoksende slekt, som får lære om virkeligheten utenfor velferdssamfunnets grenser, men igjen er det et spørsmål om dosering.
Det er lov å tenke litt nytt rundt disse tema. Klimatiltak, u-hjelp og asylpolitikk har på mange måter fått en opphøyd status som er litt ekkel. Er du raus her, kan du se ned på fabrikkarbeidere som stemmer Fremskrittspartiet og ønsker seg mere penger og bedre kommunale tjenester. Uansett hvordan du ellers oppfører deg, er du et bedre menneske jo mer du er villig til å få staten til å satse på slike formål.
Dette er ikke noe kritikk av omfanget til den offentlige sektor. Oppgavene står i kø. Norge har barn som ikke kan løpe fra den ene siden av en gymsal til den andre, mengder av funksjonelle analfabeter, og rusmisbrukere samt sykehjem med plagsomt stramme budsjetter. Det kan godt tenkes at vi netto bør øke produksjonen av gode gjerninger i regi av den offentlige sektor. Da bør vi også sikre at produksjonen skjer på den best mulige måte. Derfor må vi kunne diskutere om vi kan produsere offentlige tjenester rimeligere og bedre.
Hvorfor skal skole, helse, politi og sykehjemstjenester på død og liv produseres av nordmenn, og det kun i Norge? De debatter med politikere om slike tema, som jeg har vært med i, har hatt et teatralsk skjær over seg. Der politikere sier de slåss for de gamle, de svake og for rettsvern er det ofte arbeidsplasser, arbeidsplasser og arbeidsplasser de har i tankene.
Mange vil få et bedre tilbud av produksjon i privat sektor og/eller i utlandet. Noen giktbrudne nordmenn ville sikkert foretrekke å tilbringe vintrene i Tyrkia, Thailand og andre land som har spesialisert seg på å tilby rike mennesker fra hele verden god og helsebringende behandling. Helseeksport er blitt en global storindustri. Det er heller ikke sløsing å unne pensjonister litt luksus. Faktum er at det er billigere å sende dem på cruise enn å ha dem på norske aldershjem.
Så her er mine råd til de rødgrønne. Fokuser på velgerne som forbrukere av offentlige tjenester. Hva er det de vil ha av offentlige tjenester, og hva slags almisser ønsker de å gi? Prøv å lag tjenestene billigst mulig. Ikke vær opphengt i hvem som produserer de gode gjerningene. Som den gamle ringrev Deng Xiao Ping formulerte det: Det spiller ingen rolle hvilken farve katten har, bare den kan fange mus.
Gaver ønsker vi alle å gi. Forskning viser til og med at det er sunt for helsa å gi litt av ens overflod. Men doser gavene til givernes, ikke mottakernes behov. Og hjelp oss alle bli bedre forberedt på det som ser ut til å bli dramatiske klimaendringer. Bevares, vi skal fortsatt resirkulere og kjøre El-bil, men man kan ha to tanker i hodet samtidig. Norge kan strengt tatt ikke påvirke klodens gjennomsnittstemperatur, men vi kan beskytte oss bedre mot klimaendringer.
Denne kronikk vil nok forarge noen og enhver, også de ildsjeler som driver sitt virke helt uavhengig av offentlige midler. Jeg forsøker imidlertid ikke å si at vi bør bruke mindre på idealistiske tiltak enn før. Kampen mot alskens urettferdighet må fortsette med uforminsket styrke, men kanskje i nye former – tilpasset æraen etter Jens?
.
.