Det var en gang, i en stavlaftshytte, langt ute på verdens vakreste myr, omsluttet av tett tåke, at en gruppe TV-stjerner var samlet. Stemningen i hyttestua var dyster: ilden på peisen var utdøende, oksygenen svinnende – og i bakgrunnen hørte man melankolsk musikk.
– Jeg orker ikke mer, sa den barmfagre Trixi Olsen, i det hun gispet etter luft. Hun var mest kjent for sin utagerende festing som var omtalt i meterlange avisspalter. -DET ER IKKE TIL Å HOLDE UT!
– Hold motet oppe! Skrek Stein Steinsen, viden kjent fra mangfoldige actionfilm der han skyter før han tenker. – Snart vil lufta normaliseres. Vi trenger ikke gjøre noe, det er kun et spørsmål om tid før alt blir som normalt!
– Hjelp, jeg får ikke puste, stønnet badenymfen Moxy Olsen. – Er det virkelig ingenting som kan gjøres? Hun hulket stille mens tårene rant i strie strømmer.
– Jeg skjønner ingenting, jeg, sa den forsofne makrohelten Ludvig, i det han åpnet en ny iskald øl i tv-stolen.
– Er det ikke bare å åpne et vindu?
I dag får vi nye boligtall; oktober måned står for tur. Også denne gangen er det volumtallene og ikke prisendringene, som er de mest spennende. Dystre tall er i vente!
1. november har vi trolig nær rekordmange boliger til salgs, til årstiden å være. Prisene faller normalt litt i årets siste måneder og selv spår jeg en nedgang på 0,5 pst fra september måned. Men det viktigste nå er at omsetningen svikter. Dette får katastrofale følger for boligbyggere som risikerer konkurs fordi de brenner inne med altfor mange usolgte boliger.
Problemet er at boligprisene i Norge er meget lave i forhold til byggekostnadene, som er den viktigste parameter prisene bør måles mot. Utenfor hovedstaden er prisen per kvadratmeter enebolig i dag 17 -18 000 per meter, og det inklusive tomt, terrasser, og eventuelle garasjeanlegg. Byggekost er normalt langt høyere enn dette. Derfor lønner det seg ikke å bygge nytt, i det meste av kongeriket. Selv i Oslo er det nabolag der boligprisene er så lave at det ikke lønner seg å bygge – også i de tilfeller hvor du skulle være så heldig å få tomta gratis.
Finanstilsynet og Norges Bank har helt misforstått hvordan boligmarkedene påvirker den finansielle stabiliteten i Norge. Svingninger i boligprisene har de siste fem årene – ikke påvirket privat konsum nevneverdig.
Vi har derimot opplevd voldsomme endringer i boliginvesteringene, en viktig makroøkonomisk størrelse, som utgjør drøye fem pst av BNP-fastlands-Norge. Med rekordmange usolgte boliger – og altfor lave boligpriser – ligger vi an til et fall på om lag en femtedel av investeringsaktiviteten – ikke en stigning slik myndighetene spår. Et slikt fall, på 25-35 milliarder kroner og en reduksjon av etterspørsel etter varer og tjenester, vil slå mange bedrifter og butikker over ende. Hødnebøs nedleggelser av sine møbelbutikker, som ble meldt i går, er bare preludiet til et tragisk 2014 for handelsstanden. Arbeidsledigheten kan ikke gjøre annet enn å skyte fart.
Denne konjunkturnedgangen er selvfølgelig helt unødvendig. Jeg vil kalle det økonomisk selvskading. Vårt rentenivå er av Europas høyeste, vår kredittpolitikk av verdens strengeste og oljefondet renner over av midler. Norge sliter med en mangelfull boligmasse, og har følgelig behov for økte, ikke reduserte, investeringer.
Også på lang sikt er dagens politikk galskap. Nok en gang skal unge håndverkere kastes ut i ledighet. Ikke rart at skolene melder om sviktende søking til håndverksfag. Dyktig og ambisiøs ungdom ønsker ikke å se sine liv ødelagt av myndighetenes krumspring i boligpolitikken. Vår feilslåtte konjunkturpolitikk gir en langsiktig forslumming av håndverksnæringene.
Å gi norsk økonomi mer luft er like enkelt som å åpne et vindu. Senk rentene, slakk av på reguleringene og kjør på med skatteletter til folk flest. Boligprisene vil stige, byggeaktiviteten vil ta seg opp og nordmenn blir lykkeligere. Et halvt prosent rentekutt er faktisk i minste laget hvis en ønsker å snu dagens negative trender i boligmarkedene.
SUKK!!
Uten vilje til endring spiller det imidlertid liten rolle hvilke evner og muligheter vi har i den økonomiske politikken. Frem til jul ser det ut som om Ola og Kari fortsatt må ligge på sofaen og stønne over mangel på luft bak lukkede vinduer. Det beste vi kan håpe på er at de lærde tar grep i ukene før jul, og faktisk utnytter det handlingsrommet vi har i penge-, kreditt og finanspolitikken, med håp om bedre tider neste år.